Rehabiliteringsbehandling

Begrepet "rehabiliteringsbehandling" refererer til settet av terapeutiske øvelser som er rettet mot å gjenopprette og bevare visse evner som subjektet ikke har, ofte på grunn av sykdom eller ulykke.

Men alt dette bør ikke bare betraktes som en mekanisk tilnærming. Rehabiliteringsbehandlingen tar med seg en bagasje fra samfunnsvitenskapen, for hvilken enkelte parametere med spesiell relevans i aktiviteten er graden av selvforsyning og livets livskvalitet. Forholdet mellom hovedpersonene i terapien blir derfor grunnleggende, og enda viktigere er motivasjonen til et fag å bli rehabilitert.

Vi bruker derfor motiverende erfaringer, foreslått med presise sekvenser i forhold til utviklingsgradienter.

Psykomotorisk rehabiliteringsbehandling

Den psykomotoriske rehabiliteringsbehandlingen er preget av tilstedeværelsen av to grunnleggende rehabiliteringsformål. Den første er rettet mot fremme av rehabiliterende psykomotorisk utvikling, mens den andre fremmer global terapeutisk utvikling, takket være relasjonsmodalitet.

Innen et mer spesifikt habilitativt perspektiv er psykomotoriske aktiviteter kjennetegnet ved å favorisere, gjennom intensivt opplevde sensorimotoriske erfaringer, internalisering av bevegelsesmønstre som ikke er automatiserte og for å gjøre kroppskunnskap og oppkjøp av kroppen lettere. romlige og tidsmessige referanser til bevegelse.

I det relasjonelle terapeutiske perspektivet er psykomotoriske aktiviteter derimot preget av å favorisere gjenopprettingen eller etableringen av samspill og kommunikasjon med det ytre miljø, samt gjenoppretting av fagets identitet, forstått i bred forstand.